Jeg gråt som et barn tidligere i dag, på
NRK2 viste de historien om Berlinmuren. Det er sikkert hundrede gang jeg ser dokumentaren, men jeg blir fortsatt like glad når jeg hører om historiene som går bra. Det er ikke ofte jeg griner til filmer, men når jeg hører de suksesshistoriene, begynner jeg å hulke og tårene renner nedover kinnene mine. Jeg kan ikke forestille meg hva som skal til for at personer vil forlate alt de, alle eiendeler og hele sin sosiale krets kun for litt mer frihet. DDR klarte definitivt å skape nok misnøye, til at personer gikk så langt for å flykte.

Dokumentaren får meg til å tenke på da jeg hadde tysk på videregående. Jeg satt ved siden av en hardbarka kommunist som var medlem i Rød Ungdom. Vi hadde en oppgave med et par intervjuer med folk som var tidligere borgere av DDR. Mens intervjuene ble lest opp, "ertet" jeg han litt med at nesten alle var glede for at muren var borte. Til slutt var et intervju med ei 80 år gammel dame. Først snakket hun om hvordan de alltid måtte vente på at maten nådde bygda deres, så om den lille butikken som var den eneste butikken i bygda.
Nå etter muren falt var det kommet et to etasjers kjøpesenter der hvor den gamle butikken var. Den gamle dama savnet DDR, fordi da var det bedre samhold. Så dunker kommunist kompisen min borti meg og sier "se, det var ikke så gale", jeg ble målløs. Hvordan i helvete kan man smile og si noe sånt, etter man har hørt at 4 av 5 mente det var bedre etter DDR falt. Og for en slik filleting, når vesten kom til Øst Tyskland brakte de også med seg friheten til å reise, og gjøre forretninger. Folk reiste til hennes bygd siden de fikk arbeidsplasser, kanskje hun ikke likte det, men hun fikk også friheten til å reise til en ny liten avsidesliggende bygd. Er det virkelig slik kommunister tenker? Det både sjokkerer og skremmer meg...
Etter Sovjetunionens kollaps har fokuset på kommunisme også kollapset. Og det var kanskje det beste som kunne ha skjedd. Kina har steg for steg omfavnet kapitalisme, og de har begynte å høste dens frukter. Den har også begynt å bevege seg med bittesmå museskritt mot demokrati. For noen dager siden leste jeg at noen rike kapitalister hadde fått innpass i Det kinesiske kommunistiske parti, noe som aldri ville skjedd før. I dag kunne man lese at
Cuba åpnet for større privat sektor. Det er heller ikke mange dager siden man kunne
lese at Castro
hadde mistet troen på kommunismen. Etter krigen i Vietnam tok kommunistene over, Som følge av dette slet de lenge med ineffektivitet og korrupsjon. I 1986 åpnet Vietnam for mer markedsliberalisme, nå er det en av verdens raskest voksende økonomier. Laos har også endret litt av sin økonomiske politikk, de har nå økonomisk fremgang.
Nå er det bare et land som lever opp til Soviet's storhet. Det er Nord Korea, med avdøde Kim Il-Sung i spissen. Med en planøkonomi hvor alt er eid av staten, og innbyggerne bare låner det. Bondegårdene er kollektivgårder, noe som innbyggerne i Nord Korea får kjenne på kroppen gjennom for eksempel matmangelen på 90 -tallet, hvor opptil 3,5 millioner døde av sult. Landet er ekstremt fattig, og de få pengene de tjener går heller til Militæret og grensekontroll, en nødvendigheter til befolkningen i Nord Korea.
Bildet til høyre er det perfekte bildet på Nord Korea. Du kan se hvor grensene går mot det lukkede landet. Det eneste lyset av betydning er fra Nord Koreas utstillingsvindu Pyongyang, men selv Nord Koreas stolthet er latterlig lite. Lyset som er litt større enn Pyongyang sørvest i Sør korea er en by med 1,4 millioner innbyggere. Det lille lyset hovedstaden er en by med 3,2 millioner innbyggere. Vi må ikke glemme Nord Korea! Det er viktig vi legger internasjonalt press på Koreas Arbeiderparti. De kan ikke fortsette som de gjør. De har hjernevasket en hel nasjon, og skyr ingen midler for å beholde makten og fortsette å undertrykke nasjonens innbyggere.
Også i Nord Korea risikerer folk livet for et fritt liv
Korea fremstår som Øst Tysklands suksessfulle nevø. I dag er de fleste innbyggerne født etter Koreakrigen og hjernevasket mange år gjennom et velsmurt indoktrinerings system. Jeg tror ikke Nord Korea vil bli et vanlig land, ikke min levetid. Håper det går uten krig. Nord Korea har, som Sovjet hadde og
Iran har, et ukjent antall atombomber. En bombe i Seoul eller Tokyo hadde vært den verste hendelsen i moderne historie.
«Ich bin ein Berliner» «Mr. Gorbachev, tear down this wall!»